Kristus Konge Menighet i Narvik

Narvik, 22.03.2009

Kjære Menighet!

Vi retter en stor takk til sognepresten p. Jan for innbydelsen og en stor takk til hele menigheten for at dere ville ta imot oss. Det en stor glede for oss St. Elisabethsøstre å få overreke dere relikvien til en Helgen som dere muligens kjenner litt til eller kanskje ikke kjenner i det hele tatt.
En relikvie er en kroppsdel fra - eller en gjenstand assosiert med - en hellig person, bokstavelig talt «rester» av en helgen. I vårt tilfelle er det en relikvie fra Maria Louise Merkert, medgrunnleggerinne av St. Elisabethsøstrenes Kongregasjon, som vi i dag overrekker Kristus Konge menighet i Narvik.
Innenfor kristendommen er det særlig i vår katolske kirke at relikvier har en plass i fromhetslivet. I de protestantiske kirker æres ikke relikvier, noe som selvsagt henger nært sammen med avskaffelsen av all helgendyrkelse. En av de eldste kilder som omtaler relikvier i en judeo-kristen sammenheng finner vi i Andre kongebok (13, 20-21), der det fortelles at en mann ble kastet ned i graven til profeten Elisja, og da liket berørte Elisjas ben ble han vakt til live. I Det nye Testamente, Apostlenes gjerninger (19, 11-12), regnes mange henvisningen til St. Paulus tørklær og klesplagg som omtale av relikvier.
Utover i middelalderen økte antallet nye helgener, og flere viktige relikvier ble fordelt til et større antall kirker. Det å være nær en relikvie betød å være nær Gud. Relikvien var så å si en avglans, en bærer av det hellige. Jo nærmere man kom denne “kraftkilden”, desto sterkere virkning hadde den. Slik la relikviekulten grunnlaget for valfarten. Relikviene ble ofte oppbevart i kunstferdige beholdere smykket med gull, sølv og edelstener. Ved spesielle anledninger ble de båret i prosesjoner eller stilt ut.
Kirken legger vekt på at relikvier blir bevart og at relikvier som oppbevares i en kirke, blir utstilt på en måte som inspirerer til andakt.
I dag har vi den glede å overrekke menigheten relikvien av den Salige Moder Maria Louisa Merkert, som dere skal ta vare på og å oppbevare i denne kirken

Men hvem var det da den Salige Moder Maria Louise Merkert?
Maria Louise Merkert ble født 21. september 1817 på Neisse i Breslau bispedømme, som på hennes tid var et tysk territorium. Etter annen verdenskrig ble det polsk område. Maria kom fra en middelklassefamilie med sterke katolske røtter.
Marias far døde da hun bare var ni måneder gammel. Hennes mor oppdro Maria og hennes eldre søster Mathilde i en ånd av tro og kjærlighet, det vil si av autentiske kristne verdier. Begge døtrene gikk til den lokale katolske skolen for jenter. Den religiøse atmosfæren hjemme påvirket jentenes ønske om å tjene Herren og sin neste i et dypere religiøst liv og gjennom offervillig arbeid.
Maria pleiet moren under hennes sykdom. Moren døde 11. juli 1842. Dette førte til jentenes faste beslutning om å tjene de fattige, syke og forlatte. Etter to måneder sluttet hun seg sammen med tre ledsagere, Klara Wolff (1805-53), Franziska Werner (1817-85) og sin lillesøster Mathilde Merkert (1813-46) i et privat religiøst fellesskap for på egen bekostning å reise rundt og pleie syke i deres hjem uten betaling. Dette regnes som grunnleggelsen av vår Kongregasjon. Klara Wolff regnes som hovedgrunnleggeren og de andre tre som medgrunnleggere.
Med pleien av syke forbandt våre grunnleggere en særlig kjærlighet til de fattige og til den egne personlige fattigdom. I dette ble den hl. Elisabeth av Thüringens liv og virke deres inspirasjon og forbilde.
Denne lekfransiskaneren som næret så stor kjærlighet til Gud og de nødlidende, valgte de til sin vernehelgen, og ordenssamfunnet de hadde stiftet, ga de navn etter henne.
Etter Kristi ord: ”Alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg” (Matt 25, 40), ville de i de syke ”pleie de sårede lemmer på den guddommelig Frelsers legeme”. Den 27. september 1842 hadde de innviet sitt virke til Jesu Hjerte. Fra denne tid er Jesu Hjertedyrkelse for oss en verdifull tradisjon. To år senere fikk søstrene sine første selvforfattede statutter og i 1871 kom vår kongregasjon inn under pavelig rett.
Tradisjonelt har de vært kjent som «De grå søstre». Denne opprinnelig folkelige betegnelsen skyldtes fargen på den drakten de første søstrene bar. Siden kom kongregasjonen til å hete: «Kongregasjonen av søstre av den hellige Elisabeth».
Vår Kongregasjon har engasjert seg i ulike apostolater, som for eksempel omsorg for funksjonshemmede barn, arbeid på sykehus, kirkelig tjeneste, i tjeneste for eldre, ensomme og fattige, i den kristne oppdragelse av barn og ungdom og katekese. Kongregasjonen har også en lang og ærerik historie i Skandinaviske områder. Som eksempel kan man nevne året 1880 da de tre første Elisabethsøstrene kom til Norge, til en liten by, Hammerfest. Men dette er en historie for seg selv.
Maria Merkert døde bare 55 år gammel. Folk omtalte henne som «alles kjære mor», og ettertiden kalte henne «den schlesiske samaritanerinne». Hun hadde viet sitt liv til apostolisk og karitativ virksomhet, og hun så Kristus i de fattigste, syke, foreldreløse barn og døende. Hun møtte alle vanskeligheter med tapperhet og overgivelse til Guds vilje. Hun minnes som et eksempel på levende tro, bønn, lydighet mot Guds vilje og iver i apostolisk virksomhet.
Hun ble saligkåret søndag den 30. september 2007 i Nysa, byen hvor hun ble født, døpt og levde sitt liv i bønn og tjeneste for de syke og mest trengende.
På ettårsdagen for saligkåringen sa erkebiskop Nossol følgende: ”I liturgisk kalender står dato for saligkåringen av den Salige Maria Louise Merker mellom Festen for Erkeengler (som vi feirer den 29 september) og Festen for Skytsengler (som vi feirer den 2 oktober). I denne sammenheng kan vi godt kalle Maria Merker "Neisses engel for den barmhjertige kjærlighet".
De som levde på samme tid som Maria Merkert var vitne til at dette utsagn er helt korrekt. Søstrene som hadde levd på samme tid som Moder Maria Merkert, skrev i minneboken at Moder Maria hadde bare to sorger i sitt liv. Den første sorg var den at hun ikke var rik nok for å hjelpe alle fattige og alle de som trengte hjelp. Den andre sorg var på grunn av all den ros hun hadde fått, noe hun mente ikke var fortjent. Takknemlighetens ord og ros kom fra ulike parter: først fra de fattige og syke som hun selv og hennes medsøstre pleiet, men også fra de sivile og kirkelige myndighetene.
Hun minnes også som et menneske som brukte mye tid til bønnen i sin hverdag. Derfra øste hun krefter til arbeidet. Søstrene skrev at hun alltid hadde et varmt, kjærlig og stort hjerte for alle, både for søstrene og alle som hun møtte. Til dette oppfordret hun også sine medsøstre. Vitner fortalte at hun alltid utstrålte en indre balanse og fred. Hun var vennlig og høflig, hun hadde alltid tid for alle som trengte hjelp. Hun sparte aldri på sine krefter når det gjaldt å overraske andre. Heller ikke sparte hun på penger når det gjaldt å gjøre andre glade. Samtidig sørget hun over at hun og søstrene ikke kunne gi bedre mat til dem som kom for å be om den. Hun var alltid i sin beskjedenhet takknemlig for alle tjenester hun måtte motta.
Dagens liturgiske tekster understreker et veldig behov for å leve i sannheten, spesielt er det tale om å stå fast i sannheten om seg selv. Johannes sier: ”… den som følger sannheten, kommer til lyset, og det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud”.
Maria Merkerts liv har vist oss at det går an å leve i sannheten. Det eneste som kreves av oss, er at vi erkjenner våre synder, innrømmer alle de feil vi har begått. Og til dette trenger vi ydmykhet. Sann ydmykhet er veien til Guds nåde.
Jeg vil avslutte med et utsagn av den Salige Maria Louise Merkert: ”La oss ikke miste motet. Vi må gjøre alt vi bare kan. Gud vil fullføre verket”. Amen